Norge har lenge blitt sett på som foregangsland for fengsel og kriminalomsorg. Det norske straffesystemet har fått et omdømme som “eksepsjonelt” og ett av de mest humane i verden. Verden ser til Norge for gode eksempler. Hvorfor ser vi ikke på våre egne gode eksempler når vi bygger nye fengsler?
De siste årene har norsk kriminalomsorg vært preget av et fokus på administrasjon, effektivisering og ny teknologi. Fengslene blir større. Byggeprosessene blir standardisert. Budsjettene mindre. Fengslene blir gjemt bort.
Er det riktig med så mye fokus på økonomi og administrasjon, når det er mennesker vi har med å gjøre? Mennesker i en utfordrende og sårbar situasjon? Har vi sett oss blinde på ryktet om verdens beste kriminalomsorg? Og er dette veien å gå for fremtiden?
I forrige uke la regjeringen planene om et nytt Oslo fengsel på Bredtvettomta på is. Det ble vanskelig å finne en så stor tomt. Det har vært motstand fra naboer, som ikke ønsker et stort og ‘truende’ fengsel i nærområdet. Tilstanden til dagens Oslo fengsel er kritisk og det er behov for en erstatning. Man har brukt mye tid og ressurser på tomtesøk, analyser, frem og tilbake, men finner ingen løsning. Hadde det vært en idé å ikke tenke ett stort fengsel, men flere mindre fengsler?
Michel Mateos ledet debatten og du kan se denne ved å klikke her
